1970

Pink Floyd og Santana

To album satte sitt preg på dette året for meg, Pink Floyd og deres «Atom Heart Mother» og «Abraxas» med Santana. «Abraxas» så jeg i vinduet på vei til Askøyfergen i tidligere nevnte Vienna platebar i Komediebakken. Coveret tiltrakk min oppmerksomhet, denne bare måtte jeg ha! Jeg hadde hørt om bandet før, bl.a. fra Woodstock. Vel hjemme satt jeg meg godt tilrette, la platen på spilleren og studerte coveret noe som var blitt et ritual jeg nøt hver gang. Ny Lp, ny musikk, ny info. Carlos Santana sin versjon av Peter Greens «Black Magic Woman» og låten «Samba Pa Ti» ble mine umiddelbare høydepunkter denne ettermiddagen.

Black Magic Woman – Santana

Samba Pa Ti – Santana

Sommeren 1970 var noen venner av meg på bilferie i Danmark og Sverige. Jeg fikk et postkort med bilde av en mark med masse kuer og følgende tekst: «Det er mange Pink Floyder her!» . Ok, jeg skjønte godt hva de mente. Pink Floyds nye plate «Atom Heart Mother» så slik ut:

Dette er det første Pink Floyd album der du kan ane lydbildet de skulle bli så kjent for i årene fremover. Enkelte partier på åpnings sporet «Atom Heart Mother», spesielt begynnelsen og slutten, var noe av det vakreste jeg hadde hørt. David Gilmours gitarspill, fantastisk rett og slett. Kontrasten til Roger Waters vare «If», som er en liten perle i seg selv, gir deg helheten. Kombinasjonen gode låter, fantastiske arrangementer skulle de utvikle perfekt i årene senere. Sitter her nå og hører gjennom hele albumet for gud vet hvilken gang, på vinyl selvfølgelig, og minnes at vi ofte sa «Marmelade, I Like Marmelade» når vi refererte til denne platen, jfr. «Alan´s Psychedelic Breakfast» som er siste spor.

If – Pink Floyd

 

R.I.P. Jimi Hendrix

18. september 1970 døde Jimi Hendrix i London. Han var en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockens historie og ble sett på som en av tidenes beste gitarister i ulike sjangre. De fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner Hendrix som en av sine inspirasjonskilder. Han døde av en overdose sovepiller i en leilighet i Kensington, 27 år gammel. Den aller første låten jeg hørte med Jimi Hendrix var «Hey Joe».

«Hey Joe» – Jimi Hendrix

 

Singer-songwriter

Fra 1970 og videre utover på 70 tallet utvidet min musikksmak seg. Innen sjangeren rock hørte jeg mye på band som Pink Floyd, Yes, Wishbone Ash, Barclay James Harvest, Spooky Tooht m. fl., men også på stadig flere singer-songwriter folk som  Joni Mitchell, Neil Young og Bob Dylan. Bob Dylan hadde jo vært der siden tidlig på 60 tallet, men for meg var han litt perifer selv om jeg digget låter som «Like A Rolling Stone», The Times They are A-Ghangin´», «Dont Think Twice, Its All Right» for å nevne noen.

Joni Mitchell var derimot et nytt bekjentskap i 1970 selv om hun debuterte så tidlig som i 1968 med albumet  «Song To a Seagull». Året etter kom albumet «Clouds»  og i 1970, «Ladies of the Canyon». På dette albumet var det to låter jeg likte spesielt godt, «Big Yellow Taxi» og «Woodstock» som var en hyllest til festivalen med samme navn året før.

 

Woodstock – Joni Mitchell

Neil Young hadde tidligere vært med «Crosby, Stills, Nash and Young» men kom i 1970 ut med albumet «After The Gold Rush». Låten «Southern Man» likte jeg godt.

Southern Man – Neil Young

 

Nye band fra England og Amerika

Nye bekjentskaper innen rocken dette året var Black Sabbath, Deep Purple, Wishbone Ash, Ten Years After, Blood, Sweat & Tears.

Black Sabbath ga ut to album i 1970, debut albumet «Black Sabbath» og «Paranoid». Noen av vennene mine var nok litt mer begeistret enn jeg var, men låten «Paranoid» hadde jeg stor sans for. Litt spesielt kanskje, men et av mine sterkeste minner med denne låten kom på Trengereid (eller var det Vaksdal?) Gruppen FG holdt stort sett til i København men var hjemom en tur og spilte noen giger i Bergen. Vi kjente godt vokalisten i bandet, Rolf-Erik Veland og hev oss i bilen med lovnad om overnatting hos min tante i Vaksdal. Husker jeg ble mektig imponert over deres cover av nettopp «Paranoid». Tror ikke min tante var like begeistret for besøket, vi var så vidt innom og forsvant fort dagen etter. Her er orginalen fra albumet med samme navn:

Paranoid – Black Sabbath 

Deep Purple hadde holdt på noen år. De ga ut «Shades of Deep Purple» og «The Book Of Tallesyn» i 1968,  «Deep Purple» og «Conserto for Group and Orchestra» i 1969 uten at jeg kan huske jeg hadde noe særlig kjennskap til det. En god venn av meg hadde kjøpt albumet «Deep Purple in Rock», jeg var på besøk og vi ble begeistret, spesielt likte jeg godt låten «Child In Time». Orginalen på LPen er på over 10 minutter og som alltid, best på vinyl! Her er singelversjonen av låten:

Child In Time – Deep Purple

Et engelsk band jeg likte og liker den dag idag er Wishbone Ash. De debuterte i 1970 med albumet «Wishbone Ash» men hadde spilt sammen siden 1966.  Andy Powell og Ted Turners gitarspill gikk rett hjem hos meg. De har laget noen av de fineste rock ballader jeg vet om, deriblant denne fra debuten:

Errors Of My Way – Wishbone Ash

Et annet band, også fra England som jeg likte godt, ikke minst på grunn av frontfigur og gitarist Alvin Lee, var Ten Years After. De debuterte med albumet «Ten Years After» så tidlig som i 1967. Jeg skaffet meg albumene «Cricklewood Green» og «Watt» som begge kom ut i 1970. Alvin Lee er fremdeles en av mine favoritt gitarister.

I Say Yeah – Ten Years After

Amerikanske Blood & Sweat and Tears stiftet jeg bekjentskap med, tror jeg, gjennom tidligere nevnte Harald Are Lund sine programmer på NRK. Et svært band, 8 medlemmer i originalutgaven, startet av Al Cooper og kanskje det bandet som innførte begrepet Jazzrock. Deres debut album «Child Is Father to the Man» kom ut allerede i 1968, men jeg skaffet meg albumet i 1970. Her er «I Love You More Than You´ll Ever Know» fra dette albumet:

I Love You More Than You’ll Ever Know – Blood & Sweat and Tears

Etter at The Beatles ble oppløst i 1970, ga John Lennon ut albumet «Plastic Ono Band». Det er her vi finner, etter min mening, en av hans absolutt sterkeste låter, «Working Class Hero» som jo er blitt en klassiker idag og coveret av utallige artister.

«Working Class Hero» – John Lennon/ Plastic Ono Band

Hvit blues

Engelsk blues fortsetter å imponere meg. Tidligere trommeslager i John Mayalls Bluesbreaker Aynsley Dunbar, starter eget band i 1969,  Aynsley Dunbar Retaliations. Aynsley Dunbar hadde tidligere også spilt med Peter Green og Mothers of Invations. De gir ut to album samme år, «Doctor Dunbar´s Prescription» og «To Mum, From Aynsley and the Boys». Fantastiske blues album som dessverre alt for få kjenner til idag, her er kule «Now That You Left Me» fra «Doctor Dunbar´s Prescription» :

Now That You’ve Lost Me – Aynsley Dunbar Retaliations

John Mayall kom med to nye album dette året, «Empty Rooms» og «US Union». På «US Union» har han med Harvey Mandel på gitar og Don «Sugarcane» Harris på fiolin. Nydelig samspill mellom de to på flere av låtene, f.eks. denne:

You Must Be Crazy – John Mayall

Vel, dette var litt av den musikken jeg hørte på i 1970. Mange er ikke med, det ville blitt for omfattende, men jeg har hatt fokus på de jeg  husker og har minner knyttet til. Et av minnene fikk jeg en «reminder» på nå da jeg hørte gjennom «US Union» på vinyl. Lyden av stiften som sier ka-dong, ka-dong når platen er slutt, den sovnet og våknet jeg til utallige ganger i 1970.