Forfatter: naandrea49

Electronic Rock/Art Rock/Space Rock

I 1971 begynte jeg for alvor å fatte interesse for mer elektronisk rock. Det jeg husker best er alle nettene vi satt eller lå og hørte på band som Pink Floyd, Yes, Emerson, Lake and Palmer og f.eks Hawkind. Det første jeg tenker om dette året er albumet «Meddle» med Pink Floyd og de to Yes albumene «The Yes Album» og «Fragile» men leter jeg litt på vinylrommet mitt, finner jeg mye annet bra som kom ut i 1971. Men først, Pink Floyd og deres «Meddle».

Echoes live, Pompeii1971

Vi kunne nesten ikke få nok, gud vet hvor mange ganger vi hørte på låten «Echoes». Kaffe, røyk og Pink Floyd, noen smørbrød servert av moren til min bestevenn, og så var det ny runde med musikk, gjerne Yes. NRK sendte faktisk filmen fra Pompeii. Om det var i 1971 eller 72 er jeg litt usikker på, men vi hadde nettopp fått farge tv.  En gjeng med langhårete ungdommer okkuperte stuen hjemme hos oss med min far som skrekkslagen tilskuer til det hele.

En annen gruppe jeg spilte mye dette året var engelske Yes. Yes ga ut «The Yes Album » og «Fragile» i 1971. De hadde tidligere utgitt albumet «Yes» i 1969 og «Time and a Word» i 1970. Jeg ble kjent med gruppen gjennom en venn som hadde med seg «The Yes Album» hjem til meg. Dette var nytt og spennende, Steve Howe sitt fantastiske gitarspill, Jon Andersons lyse stemme, måten låtene var arrangert på. Ja vi ble nesten helt satt ut, dette var saker! Her er «Ive Seen All Good People» fra albumet:

«Ive Seen All Good People» – Yes

Senere samme år fulgte de opp, og vel så det, suksessen med albumet «Fragile». Begge disse platene bør høres i sin helhet og selvfølgelig på vinyl, høyt! Jeg tar med åpningslåten «Roundabout» og minnes en sommernatt vi «døgnet han» som de sier idag og «Heart of the Sunrise» lød fra anlegget samtidig som solens første stråler skar seg gjennom sigarettrøyken i rommet.

«Roundabout» – Yes

Et annen engelsk band jeg sannsynligvis fikk kjennskap til gjennom Harald Are lund var Hawkwind, som i 1971 ga ut albumet «In Search Of Space». Hawkwind startet allerede på slutten av 60 tallet med sin space musikk. Jeg var så heldig og oppleve de Live i Bergenshallen tidlig på 70 tallet og ble bergtatt av et enormt lydbilde som virkelig fikk meg til å føle at jeg var i universet et eller annen sted. Også Ramases og albumet «Space Hymns» hørte jeg mye på dette året. Likte spesielt godt denne:

«Life Child» – Ramases

Amerikanske «It´s A Beatiful Day» ga ut albumet med samme navn så tidlig som i 1969, men jeg hørte de første gang hos noen venner på denne tiden. Låten «White Bird» gikk jeg og nynnet på i dagevis, husker jeg.

White Bird – Its A Beautiful Day

Innen sjangeren art rock, ble jeg kjent med det engelske bandet Audience gjennom en venn av meg som bodde i London i en periode. De ga ut albumet «The House On The Hill» i 1971. Her er «I Put a Spell on you» fra dette albumet:

«I Put A Spell On You» – Audience

Et annet band fra England innen sjangeren art rock/prog rock  jeg fikk kjennskap til gjennom samme mann var Beggars Opera. I en periode dette året ble disse to platene ofte spilt, dels fordi svært få kjente navnene her hjemme og dels fordi det rett og slett er veldig bra album. Beggars Opera ga ut albumet «Waters Of Change» og herfra kommer denne:

Time Machine – Beggars Opera

Nye band og nytt fra kjente.

Led Zeppelin ga ut nytt album dette året, «Led Zeppelin 4» med klassikeren «Stairways to Heaven». Det samme gjorde The Doors med «L A Woman» og King Crimson med «Islands». «Stairways To Heaven» er velkjent for de fleste. King Crimson`s «Islands» bør høres i sin helhet, på vinyl selvfølgelig. «L. A. Woman» var det siste studioalbumet med Jim Morrison. Han forlot bandet rett etter innspillingen og flyttet til Paris for å konsentrere seg om diktene sine. Men, skjebnen ville det slik at Jim Morrison døde 3. juli 1971. Han ble funnet i badekaret til kjæresten og den offisielle dødsårsaken var hjerteinfarkt   Jeg tar med her en av mine absolutt favorittlåter med Doors fra L A Woman, «Love Her Madley»:

«Love Her Madly» – The Doors

Enda to nye band fra England, Uriah Heep og Edgar Broughton Band. Edgar Broughton Band var ofte i Bergen på begynnelsen av 70 tallet og hadde flere legendariske konserter rundt omkring på Vestlandet. En god venn av meg var med på å arrangere disse gigene og ble godt kjent med bandet. Jeg traff de ved noen anledninger på den tiden, men ble langt bedre kjent med trommeslageren, Steve Broughton, mange år senere. På 2000 tallet var vi og besøkte han i London ved flere anledninger, bl.a. på hans 60 års dag som han holdt hjemme i hagen med band sammensatt av musikere fra hans lange karriere innen rocke bransjen. En stor opplevelse for en litt over middels interessert rocke entusiast! Jeg tar med her Uriah Heep´s «Lady in Black» fra albumet «Salisbury» og «Evening over Rooftops» fra Edgar Broughton Band´s  album, «Edgar Broughton Band » eller «Slaktehuset» som vi døpte albumet, jfr. coveret!

«Lady In Black» – Uriah Heep

«Evening Over Rooftops» – Edgar Broughton Band 

John Lennon ga ut sitt første album som seg selv dette året. Han hadde tidligere gitt ut album sammen med kona Yoko Ono som Plastic Ono Band men i 1971 kom albumet «Imagine». Tittel låten herfra kjenner vi alle:

 «Imagine» – John Lennon

I Amerika fikk Janis Joplin sitt endelige gjennombrudd med albumet «Pearl», post mortem. Hun døde året før, 27 år gammel alene og ensom på et hotellrom og fikk dermed aldri oppleve den kommersielle suksessen dette albumet ble. En fantastisk artist som gikk bort alt for tidlig, her er «Gry Baby» fra albumet «Pearl»:

«Cry Baby» – Janis Joplin

En annen amerikansk Singer songwriter jeg sikkert ble kjent med via radioen og Harald Are Lund var J. J. Cale. Han var og er dritkul, spør du meg,  bare hør «Crazy Mama» fra albumet «Naturally» som kom ut dette året:

«Crazy Mama» – J. J. Cale

Frank Zappa ga ut albumet «Live at Filmore East 71» som jeg husker vi dro på smilebåndet av, spesielt hans lange preken før parodien på en hit kommer, en cover av  The Turtles sin «Happy Together».

Det er utrolig mange minner med musikk som dukker opp når du ser tilbake på et spesielt år. Jeg prøver å begrense meg til det jeg mener å huske at jeg hørte mest på i det aktuelle året, men ser jo fra det jeg har tatt med tidligere år at jeg på ingen måte får med alt. Kommer stadig på artister jeg burde hatt med, men håper det likevel gir en pekepinn på mine musikk referanser opp gjennom årene.

En låt jeg ser nå kom ut dette året og  som jeg var veldig begeistret for, var Savage Rose sin «Dear Little Mother». Et par år senere hadde de konsert i gamle Konsertpaleet i Bergen og jeg skulle hjelpe til under arrangementet. En av oppgavene var å sørge for mat til artistene og jeg ble sendt ut for å kjøpe ferdigmat, nærmere bestemt raspeballer med tilbehør. Det var veldig lite populært og jeg kommer aldri til å glemme danskenes ansiktsutrykk da de så de grå ballene, bein med kjøtt, gul kålrabi og bacon. Lite visste jeg dengang at kålrabi kun blir brukt som mat til griser i vårt kjære naboland!

Anisette er en av mine favoritt vokalister og Savage Rose har jeg fulgt tett i alle år siden. Her er låten fra albumet «Refugee»:

«Dear Little Mother» – Savage Rose

Som det kanskje fremgår fra tidligere år, er jeg svak for John Mayall og hans gruppe, The Bluesbreakers. Også i 1971 kom han med ny musikk, dobbel albumet  » Back To The Roots». Tar med en siste låt dette året fra albumet, «Television Eye»:

Television Eye – John Mayall

Pink Floyd og Santana

To album satte sitt preg på dette året for meg, Pink Floyd og deres «Atom Heart Mother» og «Abraxas» med Santana. «Abraxas» så jeg i vinduet på vei til Askøyfergen i tidligere nevnte Vienna platebar i Komediebakken. Coveret tiltrakk min oppmerksomhet, denne bare måtte jeg ha! Jeg hadde hørt om bandet før, bl.a. fra Woodstock. Vel hjemme satt jeg meg godt tilrette, la platen på spilleren og studerte coveret noe som var blitt et ritual jeg nøt hver gang. Ny Lp, ny musikk, ny info. Carlos Santana sin versjon av Peter Greens «Black Magic Woman» og låten «Samba Pa Ti» ble mine umiddelbare høydepunkter denne ettermiddagen.

Black Magic Woman – Santana

Samba Pa Ti – Santana

Sommeren 1970 var noen venner av meg på bilferie i Danmark og Sverige. Jeg fikk et postkort med bilde av en mark med masse kuer og følgende tekst: «Det er mange Pink Floyder her!» . Ok, jeg skjønte godt hva de mente. Pink Floyds nye plate «Atom Heart Mother» så slik ut:

Dette er det første Pink Floyd album der du kan ane lydbildet de skulle bli så kjent for i årene fremover. Enkelte partier på åpnings sporet «Atom Heart Mother», spesielt begynnelsen og slutten, var noe av det vakreste jeg hadde hørt. David Gilmours gitarspill, fantastisk rett og slett. Kontrasten til Roger Waters vare «If», som er en liten perle i seg selv, gir deg helheten. Kombinasjonen gode låter, fantastiske arrangementer skulle de utvikle perfekt i årene senere. Sitter her nå og hører gjennom hele albumet for gud vet hvilken gang, på vinyl selvfølgelig, og minnes at vi ofte sa «Marmelade, I Like Marmelade» når vi refererte til denne platen, jfr. «Alan´s Psychedelic Breakfast» som er siste spor.

If – Pink Floyd

R.I.P. Jimi Hendrix

18. september 1970 døde Jimi Hendrix i London. Han var en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockens historie og ble sett på som en av tidenes beste gitarister i ulike sjangre. De fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner Hendrix som en av sine inspirasjonskilder. Han døde av en overdose sovepiller i en leilighet i Kensington, 27 år gammel. Den aller første låten jeg hørte med Jimi Hendrix var «Hey Joe».

«Hey Joe» – Jimi Hendrix

Singer-songwriter

Fra 1970 og videre utover på 70 tallet utvidet min musikksmak seg. Innen sjangeren rock hørte jeg mye på band som Pink Floyd, Yes, Wishbone Ash, Barclay James Harvest, Spooky Tooht m. fl., men også på stadig flere singer-songwriter folk som  Joni Mitchell, Neil Young og Bob Dylan. Bob Dylan hadde jo vært der siden tidlig på 60 tallet, men for meg var han litt perifer selv om jeg digget låter som «Like A Rolling Stone», The Times They are A-Ghangin´», «Dont Think Twice, Its All Right» for å nevne noen.

Joni Mitchell var derimot et nytt bekjentskap i 1970 selv om hun debuterte så tidlig som i 1968 med albumet  «Song To a Seagull». Året etter kom albumet «Clouds»  og i 1970, «Ladies of the Canyon». På dette albumet var det to låter jeg likte spesielt godt, «Big Yellow Taxi» og «Woodstock» som var en hyllest til festivalen med samme navn året før.

Woodstock – Joni Mitchell

Neil Young hadde tidligere vært med «Crosby, Stills, Nash and Young» men kom i 1970 ut med albumet «After The Gold Rush». Låten «Southern Man» likte jeg godt.

Southern Man – Neil Young

Nye band fra England og Amerika

Nye bekjentskaper innen rocken dette året var Black Sabbath, Deep Purple, Wishbone Ash, Ten Years After, Blood, Sweat & Tears.

Black Sabbath ga ut to album i 1970, debut albumet «Black Sabbath» og «Paranoid». Noen av vennene mine var nok litt mer begeistret enn jeg var, men låten «Paranoid» hadde jeg stor sans for. Litt spesielt kanskje, men et av mine sterkeste minner med denne låten kom på Trengereid (eller var det Vaksdal?) Gruppen FG holdt stort sett til i København men var hjemom en tur og spilte noen giger i Bergen. Vi kjente godt vokalisten i bandet, Rolf-Erik Veland og hev oss i bilen med lovnad om overnatting hos min tante i Vaksdal. Husker jeg ble mektig imponert over deres cover av nettopp «Paranoid». Tror ikke min tante var like begeistret for besøket, vi var så vidt innom og forsvant fort dagen etter. Her er orginalen fra albumet med samme navn:

Paranoid – Black Sabbath 

Deep Purple hadde holdt på noen år. De ga ut «Shades of Deep Purple» og «The Book Of Tallesyn» i 1968,  «Deep Purple» og «Conserto for Group and Orchestra» i 1969 uten at jeg kan huske jeg hadde noe særlig kjennskap til det. En god venn av meg hadde kjøpt albumet «Deep Purple in Rock», jeg var på besøk og vi ble begeistret, spesielt likte jeg godt låten «Child In Time». Orginalen på LPen er på over 10 minutter og som alltid, best på vinyl! Her er singelversjonen av låten:

Child In Time – Deep Purple

Et engelsk band jeg likte og liker den dag idag er Wishbone Ash. De debuterte i 1970 med albumet «Wishbone Ash» men hadde spilt sammen siden 1966.  Andy Powell og Ted Turners gitarspill gikk rett hjem hos meg. De har laget noen av de fineste rock ballader jeg vet om, deriblant denne fra debuten:

Errors Of My Way – Wishbone Ash

Et annet band, også fra England som jeg likte godt, ikke minst på grunn av frontfigur og gitarist Alvin Lee, var Ten Years After. De debuterte med albumet «Ten Years After» så tidlig som i 1967. Jeg skaffet meg albumene «Cricklewood Green» og «Watt» som begge kom ut i 1970. Alvin Lee er fremdeles en av mine favoritt gitarister.

I Say Yeah – Ten Years After

Amerikanske Blood & Sweat and Tears stiftet jeg bekjentskap med, tror jeg, gjennom tidligere nevnte Harald Are Lund sine programmer på NRK. Et svært band, 8 medlemmer i originalutgaven, startet av Al Cooper og kanskje det bandet som innførte begrepet Jazzrock. Deres debut album «Child Is Father to the Man» kom ut allerede i 1968, men jeg skaffet meg albumet i 1970. Her er «I Love You More Than You´ll Ever Know» fra dette albumet:

I Love You More Than You’ll Ever Know – Blood & Sweat and Tears

Etter at The Beatles ble oppløst i 1970, ga John Lennon ut albumet «Plastic Ono Band». Det er her vi finner, etter min mening, en av hans absolutt sterkeste låter, «Working Class Hero» som jo er blitt en klassiker idag og coveret av utallige artister.

«Working Class Hero» – John Lennon/ Plastic Ono Band

Hvit blues

Engelsk blues fortsetter å imponere meg. Tidligere trommeslager i John Mayalls Bluesbreaker Aynsley Dunbar, starter eget band i 1969,  Aynsley Dunbar Retaliations. Aynsley Dunbar hadde tidligere også spilt med Peter Green og Mothers of Invations. De gir ut to album samme år, «Doctor Dunbar´s Prescription» og «To Mum, From Aynsley and the Boys». Fantastiske blues album som dessverre alt for få kjenner til idag, her er kule «Now That You Left Me» fra «Doctor Dunbar´s Prescription» :

Now That You’ve Lost Me – Aynsley Dunbar Retaliations

John Mayall kom med to nye album dette året, «Empty Rooms» og «US Union». På «US Union» har han med Harvey Mandel på gitar og Don «Sugarcane» Harris på fiolin. Nydelig samspill mellom de to på flere av låtene, f.eks. denne:

You Must Be Crazy – John Mayall

Vel, dette var litt av den musikken jeg hørte på i 1970. Mange er ikke med, det ville blitt for omfattende, men jeg har hatt fokus på de jeg  husker og har minner knyttet til. Et av minnene fikk jeg en «reminder» på nå da jeg hørte gjennom «US Union» på vinyl. Lyden av stiften som sier ka-dong, ka-dong når platen er slutt, den sovnet og våknet jeg til utallige ganger i 1970.

Så forandret alt seg og jeg ble eier av mitt første skikkelige stereo anlegg. For en fryd for øret! Måtte høre alt jeg hadde av plater en gang til, fantastisk lyd! Jeg supplerte det hele med en Phillips båndspiller og kunne dermed ta opp plater jeg lånte fra venner. Husker det gikk akkurat 2,5  lpér på hver side. Jeg har fremdeles disse båndene (se bildet under) og for noen år siden var jeg så heldig å komme over en Teac båndspiller slik at jeg kan høre de idag. Kvaliteten har holdt seg forbausende bra!

Harald Are Lund

                 Hair og Woodstock

Nye grupper fra England

                           

 

R.I.P.  OTIS REDDING.

                         

 

Nye grupper i England

Steve Winwood, tidligere Spencer Davis group dannet bandet Traffic i 1967/68. Peter Green, tidligere John Mayalls Bluesbreakers dannet bluesbandet Fleetwood Mac. Det var mye ny musikk å ta stilling til i 1968!  Vi nøt det, alltid like spennende å legge ukjent musikk på platespilleren, studere coveret og betrakte hverandres reaksjoner på det vi hørte. Jeg tar her med mine umiddelbare favorittlåter fra de to bandene.

Dear Mr. Fantasy – Traffic

Shake Your Moneymaker – Fleetwood Mac

Jethro tull, Julie Discroll, Mothers of Invations, The Byrds, Simon & Garfunkel, Leonard Cohen m.fl hørte vi  om første gang dette året for ikke å snakke om Pink Floyd som skulle bli det ultimate band for meg i mange år fremover og som fremdeles er det! Pink Floyd ga ut sitt andre album i 1968, «». Jeg hadde hørt singelen «See Emily Play» og «Bike» fra «Paper at The Gates of Dawn»(1967) tidligere, men dette lød annerledes og vekket min nysgjerrighet. Kanskje skyldes det at David Gilmour debuterte med bandet på dette albumet.

Set The  Controls For The Heart Of The Sun – Pink Floyd

«Gamle» helter innfrir.

Band jeg hadde fulgt noen år, The Beatles, Stones og John Mayall´s Bluesbreakers kom også med nytt stoff dette året. The Beatles ga ut «Magical Mystery Tour» og, på slutten av året,  dobbeltalbumet «The White Album». Begge spekket med klassikere. Her en smakebit, «Strawberry Fields Forever» fra «Magical Mystery Tour» og Gorge Harrison´s fantastiske «While My Guitar Gently Weeps» fra «The White Album»

Strawberry Fields Forever – The Beatles

While My Guitar Gently Weeps – The Beatles (Gorge Harrison)

John Mayall var og er en produktiv mann og i 1968 kom det 3 album, » Diary of a Band vol 1″, » Diary of a Band vol 2″ og «Bare Wires» . De to første ble jeg først klar over eksisterte noen år senere, mens «Bare Wires» bare ga meg en bekreftelse på hvorfor jeg elsket denne mannen og hans musikk. Utrolig bra og fremdeles med Mick Taylor på gitar. Hør hele albumet på vinyl!

I Started Walking – John Mayall Bluesbreakers med Mick Taylor    

På sluttet av dette innholdsrike året kom også The Rolling Stones med nytt album, «Beggars Banqet», kanskje mitt favorittalbum med gruppen. Låten «Sympathy for the Devil» med soloen til Keith Richards elsket vi!  Baggers Banqet ble Brian Jones’ siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let it Bleed året etter, og døde kort tid etter under tragiske omstendigheter. Mick Taylor (eks John Mayalls Bluesbreakers) tok over hans plass. Da «Let It Bleed»  kom ut i slutten av 1969, spilte Jones og Taylor to låter hver.

 Keith Richards gitarsolo, «Sympathy for the devil»

«SOUND OF MUSIC»

Mens folk flest gikk mann av huset for å se filmen «Sound of Music», var vi mest opptatt av The Sound from USA.  Jimi Hendrix,  Otis Redding, Sam & Dave og ikke minst Vanilla Fudge. Dette var en ny sound! Jimi Hendrix skapte lyder på gitaren vi aldri hadde trodd var mulig og de to albumene som kom i 1967, «Are you Experience» og «Axis, Bold as Love» surret rundt på platespilleren og i hodene våre dag og natt i en periode dette året.

Jeg har valgt «Foxy Lady» fra «Are you Experience» og «Little Wing» fra «Axis, bold as Love».

Foxy Lady – Jimi Hendrix Experience

Little Wing –  Jimi Hendrix Experience

SOLID GOLD SOUL

Fra Amerika fikk soul musikken sitt store gjennombrudd i 1967. Første gang jeg ble oppmerksom på soul sounden var gjennom instrumental gruppen Booker T & The MGs og låten «Green Onions». Etterhvert begynte flere soul vokalister å synge med gruppen og vi ble kjent med folk som Otis Redding, Wilson Pickett, Sam & Dave, Percy Sledge, Aretha Franklin, Ben E. King m.fl. I en periode var det stort sett soul vi hørte på. Vi hadde våre klare favoritt vokalister, for meg var det uten tvil Otis Redding! Albumene under er kjære minne fra den gang da!

Ivé Been Loving You Too Long – Otis Redding

Arthur Conley – Sweet Soul Music

Fra England kom gruppen Cream. Eric Clapton, (eks Yardbirds og John Mayalls Bluesbreakers) dannet en trio sammen med Jack Bruce, bass  (eks Bluesbreakers ) og Ginger Baker, trommer. I Bergen på den tiden hadde  gruppen Hooligans  en fantastisk cover på låten «I´m so Glad» fra «Fresh Cream» albumet. Minnes godt første gang jeg hørte de spille låten på POP1 i C. Sundsgt. Vi gikk mye der og på Captains Cabin, en cafe hvor musikere og rock interessert ungdom møttes. Hooligans var mitt lokale favorittband, dessverre omkom 3 av medlemmene i en tragisk bilulykke i Øystese året etter.

Cream var et band vi hadde stor sans for i gjengen, hør bare nevnte «I´m so glad» fra «Fresh Cream» og «Strange Brew» fra albumet «Disraeli Gears» selv om jeg absolutt vil anbefale og spille hele albumene på vinyl og høyt!

I´m So Glad – The Cream

Strange Brew – The Cream

Flower Power og Hippiene.

Jeg fikk min første psykedeliske skjorte, og begynte å la håret gro godt over skjortekragen. Jeg utstyrte meg også med en kort saueskinns pels (den henger fremdeles på loftet!!!),  åletrange bukser med stor sleng og tilhørende høyhelte boots. Vi spilte og sang » Break on Through ( To the Other Side)»  sammen med Jim Morrisen fra gruppen «The Doors» og var klar for den nye tiden. Som 18 åringer var det først og fremst musikken vi elsket, hva selve opprøret gikk i,  fikk vi nok ikke helt med oss. Sånn sett levde vi i en annen verden i forhold til heltene våre. Vi jobbet gjennom uken og festet på lørdager. LSD, marijuana og andre narkotiske stoffer leste vi om i avisene med skrekkblandet fryd.

The Doors var enda et nytt band vi la merke til i 1967. Deres debut album «The Doors» låt annerledes enn noe vi hadde hørt tidligere ikke minst takket være vokalisten, Jim Morrison. Hør bare her tidligere nevnte » Break on Through ( To the Other Side)» !

Break On Through To The Other Side – The Doors

The Doors fulgte opp senere samme år med albumet «Strange Days» og vi hørte ville rykter om konsertene deres hvor Jim Morrison skapte ekstase tilstander blandt publikum, spesielt for jentene.

People Are Strange – The Doors

Enda mer fra Amerika. Gruppen Vanilla Fudge ga ut et album i 1967 som vi var svært opptatt av. Dette var en ny måte å lage musikk på. Utrolige cover versjoner av låter vi kjente godt fra før. Bare hør på deres versjon av «You Keep me Hanging On» som forøvrig tidligere nevnte Hooligans også spilte utrolig bra.

You Keep Me Hanging On – Vanilla Fudge

The Association sin låt «Never My Love» likte vi godt. Jeg kjøpte den som singel men den finnes også på albumet «Insight Out» som kom ut dette året.

«Never My Love» – The Association

John Mayall & The Bluesbreakers var og er jeg stor fan av. I 1967 ga han ut ikke mindre enn 3 album., «A Hard Road», «Crusade» og «The Blues Alone». På «A Hard Road» spiller Peter Green sologitar, John McVie bass og Ansley Dunbar trommer. Peter Green og John McVie skal senere danne Fleetwood Mac, en gruppe jeg kommer tilbake til i 1968. Mick Taylor overtar på sologitar på albumet «Crusade». Det sies at Mick Taylor  skulle høre John Mayall & The Bluesbreakers live i hjembyen sin som 17 åring. Eric Clapton, som da spilte med John Mayall dukket aldri opp til gigen og unge Taylor tilbød seg å steppe inn. Dette gjorde han så bra at John Mayall ville snakke mer med  han etter gigen, men Mick Taylor forsvant rett fra scenen uten å etterlate seg kontaktinfo, beskjeden og sky som han var. Da Peter Green sluttet i Bluesbreakers etter «A Hard Road», klarte imidlertid John Mayall å få fatt i unggutten og på albumet «Crusade» er det han som spiller sologitar. Mick Taylor er kanskje mest kjent som gitaristen som overtok etter Brian Jones i The Rolling Stones da han døde under tragiske omstendigheter i 1969.

Jeg tar med en låt fra hvert album men anbefaler å høre hele albumene på Vinyl. Fra «A Hard Road», «The Super Natural» med fantastisk gitarspill av Green, «Oh Pretty Woman» fra «Crusade» med Mick Taylor på gitar og ikke minst, en låt som kanskje er noe med det vakreste jeg vet om, «Broken Wings» fra «The Blues Alone»

The Super-natural – John Mayall & The Bluesbreakers

Oh Pretty Woman – John Mayall & The Bluesbreakers

Broken Wings – John Mayall

Beatles vs Stones.

I England fortsatte Beatles og Stones å utfordre hverandre. The Rolling Stones hadde to album på listene dette året, «Between The Buttons» og «Their Satanic Majesties Request». Jeg som var en ihuga Stones fan på den tiden, synes begge albumene var spennende og forelsket meg i låten «Connection» på «Between The Buttons» og «She´s A Rainbow» på «Their Satanic Majesties Request». Begge albumene kom selvfølgelig inn i samlingen min, men dessverre har jeg ikke lenger orginalen av «Their Satanic Majesties Request» der det på coveret var et bilde som forandret seg når du vippet på platen.

Connection – The Rolling Stones

Shes´A Rainbow – The Rolling Stones

The Beatles derimot ga ut albumet som av mange fremdeles blir betegnet som tidenes album, nemlig » Sgt Pepper´s Lonely Hearts Club Band». Jeg husker at vi var veldig opptatt av at det skulle være flere skjulte meddeleser på albumet. «Lucy in the Sky with Diamond» skulle være en hyllest til LSD, «A day in life» var egentlig en sang om at  Paul Mcartney var drept i en bilulykke, «he blew his mind off in a car». Men, at albumet var utrolig bra, var vi alle enig i!! Tar med de to nevnte låtene fra dette albumet.

Lucy In The Sky With Diamonds – The Beatles

Beatles vs Stones.

Dette året begynte jeg å jobbe etter fullført realskole. Det ble mer penger til plater, og jeg begynte å kjøpe LP plater istedenfor singler.  Jeg fikk også mitt første stereoanlegg, en Phillips platespiller med to høyttalere som lokk. (Fant aldri bilde av den på nettet!!!)

I løpet av året 1966 skjedde det noe med Beatles og  Rolling Stones. Beatles ga egentlig ut «Rubber Soul» i 1965 men  tar det med her da det for Beatles var starten på en ny utvikling. «Du vet ikke hvem vi er før du har hørt Rubber Soul», sa John Lennon til en journalist. «Nå er vi klar for nye ideer!» John Lennon omtalte senere albumet som «The Pot Album». Lydbilde og arrangementene er eksperimentelle og vi slukte det rått. I 1966 fulgte de opp med albumet «Revolver» og vi Stones frelste måtte medgi at Beatles var mer rock enn pop. Særlig på «Revolver» hørte vi,  og diskuterte i sene nattetimer påvirkningen av noe vi i vår lille vestlandsbygd knapt hadde hørt om, marijuana!

Tar med  «Drive my car» fra «Rubber Soul» og «Eleanor Rigby» fra «Revolver»

Drive My Car – The Beatles

Eleanor Rigby – The Beatles

The Rolling Stones reiste til Hollywood for å spille inn albumet»Could YOU walk on the Water», eller «AfterMath» som det kom til å hete.  Jack Nitzsche hadde overoppsyn med innspillingen og bidro med sin harpsichord, noe som ga et helt nytt lydbilde.

Jeg husker hvordan vi innbitte Stones fan først ble litt skuffet.  Stones lød annerledes, men vi spilte lpen om og om igjen og etterhvert  fikk vi låtene under huden. Vi var enig om at dette var jo dritbra!

Vi, på denne tiden, var en gjeng som kom sammen hos hverandre for å spille plater, diskuterte og bedømme nye låter og grupper.

«Aftermath»er det første albumet med utelukkende Jagger/Richards låter.

Her er to låter jeg likte godt fra dette albumet, «Under my Thumb» og «Out of Time»

Under My Thumb – The Rolling Stones

Out Of Time – The Rolling Stones

Britisk blues

Dette året oppdaget jeg britisk blues, først og fremst gjennom John Mayall & the Bluesbreakers. Mens Stones og de andre bandene vi hørte på covret de gamle heltene på en rockete måte, var John Mayall tro mot bluesen. Han uttrykte sin kjærlighet til sjangeren gjennom fantastiske tolkninger av de gamle blues legendene,  men lagde også egne låter. På hans første album, «John Mayall & The Bluesbreakers» spilte Eric Clapton, (eks Yardbirds) sologitar. Hør albumet på vinyl, bedre dynamikk og autentisk lyd!      

Little Girl – John Mayall & The Bluesbreakers

1966 var et travelt år for oss rockere, vi elsket den nye musikken og ikke minst opprøret som fulgte med. Vi begynte å kle oss annerledes,  lot håret vokse så mye vi våget og provoserte de voksne som hånlig kalte musikken vår for «piggtrådmusikk». Det store sekstitalls opprøret var i full gang og vi var 17-18 år, full av livsmot,  livsglede og musikk!

Fra England kom det stadig nye grupper. De viktigste bandene og låtene for meg dette året var, The Spencer Davis Group med låtene,» Keep On Running». «Somebody Help Me», The Small Faces, «All Or Nothing»,  The Troggs, «Wild Thing», The Rolling Stones, «Paint it Black», The Yardbirds, «Shapes Of Things» og en god del fler.

Keep On Running – The Spencer Davis Group

Shapes Of Things – The Yardbirds

Fra Amerika kom The Beach Boys med  «Good Viberations», Sonny & Cher, «Little Man»,  The Loven Spoonful, «Summer in the City»og ikke minst soul musikken med bl.a. Percy Sledge, «When A Man Loves A Woman». Otis Redding «My Girl»

Good Vibration – The Beach Boys

My Girl – Otis Redding

Britisk Rock tar av!

1965 var  året da Them med Van Morrison som vokalist  invaderte gjengen vår og fikk en hit  med «Here comes the Night». De to albumene de ga ut i 1964 og 1965, «Them» og «Them Again» surret rundt på platespilleren i årevis og er ikoniske for meg den dag i dag! Jeg har imidlertid valgt 2 låter som begge kom ut på singel i 1965, «Baby please dont go» og  selvfølgelig «Here comes the Night» her. Albumene er best på vinyl!

Baby Please Dont Go – Them

Here Comes The Night – Them

En kamerat av meg hadde kjøpt to singelplater som jeg bare måtte høre! Jeg ble med han hjem etter skolen og fikk høre The Pretty Things for aller første gang. Platene var «A House in the Country» ( Skrevet av Ray Davis i The Kinks!) og «Cant stand the Pain» .

Vi var frelst, fantastisk!

Albumet over kom ut i 1965 og vi hadde fått enda  et favorittband, «Big city og «Honey, I need» ble umiddelbart utpekt som de beste låtene, men etterhvert ble vi enig om at hele albumet var dritbra! Her jeg sitter nå og hører albumet igjen, på vinyl selvfølgelig, kan jeg ikke annet enn å være enig.

Cant Stand The Pain – The Pretty Things

A House In The Country – The Pretty Things

Andre låter dette året som ble trendsettende for meg var The Who med «My Generation», The Animals «We Gotta Get Out Of This Place» og «Dont let me be Misunderstood», The Yardbirds «For Your Love» og «Evil Hearted You» og selvfølgelig The Rolling Stones, «I can get no Satisfaction»! Ellers var 1965 et gullår angående rock og pop. Utrolig mye bra!!

«My Generation» – The Who

«For Your Love» – The Yardbirds

«Dont Let Me Be Misunderstood» – The Animals

«I Can’t Get No Satisfaction» – The Rolling Stones

En venn av meg kom med en singel av det engelske bandet The Sorrows som vi likte godt, «Take a Heart»:

«Take a Heart» – The Sorrows

Jeg må ha med en liten kuriositet. På låten «Down home girl» fra «The Rolling Stones No. 2» albumet, handlet det om en jente som ikke helt falt i smak fant vi ut etterhvert. På vår vaklevorne engelsk skjønte vi at å kysse henne smakte som svin med bønner og at hun burde kastes i en gjørmedam. Mick Jagger bekreftet dette i snakkingen på slutten av låten der vi var sikker på at han sa «Ho ikkje pen»! (Hør lydklipp og døm selv!)

Down Home Girl – The Rolling Stones

   THE ROLLING STONES

The Rolling Stones ble mine store helter dette året. Første gang jeg hørte de var på Radio Caroline, en piratsender som holdt til på en båt utenfor England men som vi på Vestlandet fikk brukbart signal fra takket være tidligere nevnte antenne ( se 1960).

«I Wanne Be your Man» og «Come On» hadde en råskap som traff meg, ikke minst takket være Mick Jaggers måte å synge på.

Radio Caroline spilte vår musikk og var aktiv fra 1964 til 1968. Alt som rørte seg inne rock spilte de her, også det som ikke lå på listene.

I Wanne Be Your Man – The Rolling Stones

Come On – The Rolling Stones

     TT

THE ROLLING STONES!

Around and Around – The Rolling Stones

Not Fade Away – The Rolling Stones

Jeg var innlagt på sykehus for en operasjon i foten i 3 uker og hadde bare ett ønske fra familien da jeg kom hjem, Stones sin første LP på Decca. Råtøff! Deres tolkninger av Rytmen & Blues artister som Bobby Troup («Route 66»), James Moore , ( «I`m  a King Bee»), Jimmy Reed («Honest I Do»), Willie Dixon( «I just wanne make Love to you»),  la grunnlaget for min musikksmak som jeg kort og godt vil definere som Rock. Husk at den gang begynte fansen å dele seg i to leirer, Beatles og Pop eller Stones og Rock. Jeg tilhørte så definitivt den siste.

Route 66 – The Rolling Stones

Albumet innhold også den første rene Jagger, Richards låten, «Tell Me»

Tell Me – The Rolling Stones

Alt dreide seg om dette bandet og Rythmen & Blues. Singlene «It’s All Over Now»,  «Not Fade Away» og «Little Red Rooster» var alle inne på listene i 1964.

The Beatles fortsatte å gi ut singler som idag er klassikere, «A Hard Day’s Night», «Can’t Buy Me Love», «I Feel Fine».

I 1964 debuterte The Animals med en av mine store favoritt vokalister, Eric Burdon. Hans tolkning av «House of the Rising sun», er legendarisk. Dette året kom også Kinks med «You Really got Me», og fra Amerika, Beach Boys med «I get Around». Roy Orbison, «Oh Pretty Woman» og en ikke fullt så kjent låt, The Zombies, «She’s not There» som jeg likte godt!

She’s Not There – The Zombies

Oh, Pretty Woman – Roy Orbison

I Get Around – The Beach Boys

You Really Got Me – The Kinks

The House Of The Rising Sun – The Animals

Noen hundre meter fra der jeg bodde, var det en gammel buss som var omgjort til kiosk med Hot dog, brus og is på menyen. Der var det også en jukebox. Jeg har noen sterke minner om mitt første kyss i mørket utenfor med lyden av The Swinging Blue Jeans og deres «Hippy Hippy Shake» i bakgrunnen.

Hippy Hippy Shake – The Swinging Blue Jeans

I 1963 begynte jeg på realskolen. Like ved skolen lå det en kafe med godt reportuar på jukeboxen. Må innrømme at det stadig skjedde at vi skulket noen timer for å sitte der og spille plater. Musikken var det viktigste for oss og dette året tok det helt av! Beatles slo gjennom for alvor, også her hjemme. Popmusikken gjennomgikk en revolusjon og vi var tretten år, nyfødte tenåringer! Jeg husker en ettermiddag vi var noen som gikk hjem til meg etter skolen. Jeg hadde kjøpt «Twist and Shout» og «She Loves you» med The Beatles og vi åpnet vinduene og spilte de om og om igjen på full styrke til nabokonenes store fortvilelse. Det blir vanskelig å finne «de rette» låtene fra dette året, får nøye meg med de jeg husker at vi spilte mest. The Beatles, «From me To You», «Please, please Me» og «I Wanne Hold your Hand», «How do you do» og «You’ll Never Walk Alone» med Gerry & The Pacemakers, «You Were Made For Me», Freddie & The Dreamers, «Glad All Over», Dave Clark Five og «I Only Want To Be With You», Dusty Springfield.

«She Loves You» – The Beatles 

Twist and Shout – The Beatles

Og så må jeg ha med en låt jeg var svak for dette året, «Tell Him» med Billie Davis:

«Tell Him» – Billie Davis

«Be My Baby» med The Ronettes er en klassiker som kom ut dette året. Låten ble produsert av Phil Spector og han var den første som brukte mikrofoner på de forskjellige trommene i et slagverk, noe som ga en helt spesiell effekt. Tøft!

«Be My Baby» – The Ronettes

Glad All Over – Dave Clark Five

                                                              Beatles, Caveren 1962

The Beatles spiller på Cavern i Liverpool og turnerer i Tyskland uten at vi i vår lille bygd vet noe særlig om det. Jeg hadde sommerjobb som jordbærplukker og kjøpte min første platespiller for min første lønn til 99 kr! (Se bilde)

Vi går rundt og sier «Multiplication» på samme måte som Bobby Darin og synes vi er råtøff!. Vi lytter også på Frank Ifield`s fantastiake falsett på «I remember You» eller «Lovesick Blues» og twister til Chubby Checker´s «Lets Twist again». Det kom igrunnen mange gode låter dette året, ihvertfall synes vi det i gjengen vår og jukeboxen slukte 50 øringene våre . Duane Eddy «Guitar Man» , The Shadows «Wonderful Land», Chris Montez «Lets Dance», Little Eva «Locomotion», Susan Maughen «Bobbys Girl», Cliff Richard & The Shadows, «The Young Ones» og ikke minst Sam Cook «Twistin the Night away» for å nevne noen.

Twisting the Night Away – Sam Cooke

Multiplication – Bobby Darin

Lovesick Blues – Frank Ifield

The Young Ones – Cliff Richard

«The Loco-Motion» – Little Eva

«Bobby`s  Girl» – Susan Maughan

«( Dance With The ) Guitar Man» – Duane Eddy