2021

Etter stor suksess med albumet «Raising Sand i 2007, kom Robert Planet & Alison Krauss med nytt album, «Raise The Roof» i 2021. Dette er en fantastisk plate, produsert av T Bone Burnett. Stemmene utfyller hverandre selv om de kommer fra forskjellige musikalske tradisjoner. Vanskelig å velge en låt her men jeg går for deres cover av Everly Brothers låten «The Price Of Love», kanskje mest fordi jeg i en annen tid hadde original singelen, men som sagt, her er det mye bra musikk å hente:

Robert Plant & Alison Krauss: «The Price Of Love»

En av mine gamle helter, Neil Young ga ut albumet «Barn» sammen med bandet sitt Crazy Horse dette året. Neil Young nærmer seg 80 år men har fremdeles mye på hjertet. Sammen med gjengen sin, Crazy Horse kommer han her med et knippe låter som spenner fra rolige ballader til heftig rock og blues. Det er lenge siden «Harvest» men låten jeg har valgt, «Song Of The Seasons» kunne like gjerne vært en låt på det legendariske albumet.

Neil Young & Crazy Horse – «Song Of The Seasons»

Ærlig talt alle dere rockere, Adele har en fantstisk stemme og hun klarer ihvertfall å berøre meg. For en artist! Jeg ble nærmest tvunget til å lytte til henne av min datter og har fått to av hennes album til jul. I 2021 kom albumet «30» og her finner du en av mine favoritt låter fra denne damen, «Easy On me».Fantastisk vokal!!

«Easy On Me» – Adele

Warren Ellis er en av musikerene i Nick Cave´s band Bad Seeds men er også med i gruppen Dirty Three. I 2021 ga han ut albumet «Carnage» sammen med bestevennen Nick Cave. De to har tidligere laget en del film musikk sammen, og nå altså også et album. Her er det et litt annerledes lydbilde enn hva vi er vant til fra Nick Cave. Dette er kunstmusikk, vakkert, forførende og  storslagent. Jeg har valgt meg tittellåten:

«Carnage» – Nick Cave & Warren Ellis

Modest Mouse ble jeg begeistret for i 2007 da albumet «We Were Dead Before the Ship Even Sank» kom ut. Spesielt låten «Dashboard» som jeg tidligere har omtalt her i bloggen. Deres syvende album, «The Golden Casket» kom ut i 2021. Åpningssporet, «Fuck Your Acid Trip» har et herlig driv som nærmest gjør det umulig å stå stille. Her er den:

Modest Mouse – «Fuck Your Acid Trip»

Steve Hackett har jeg skrevet om tidligere i denne bloggen, 1980 og 1999. Den tidligere Genesis gitaristen har gitt ut en rekke album under eget navn. I 2021 kom albumet «Surrender of Silence». Fremdeles er han en av mine favoritt gitarister, bare hør låten «Fox´s Lady» fra albumet:

Steve Hackett – «Fox´s Lady»

I 2023 var jeg på konsert med Iggy Pop her i Bergen under Bergenfest. Før Iggy kom på scenen hørte jeg et engelsk band, Shame. De minnet meg om Stranglers og andre band fra engelsk punk, new wave rundt 1980. I 2021 kom de med albumet «Drunk Tank Pink». Er jeg helt på jordet? Døm selv, her er «Nigel Hitter» fra albumet:

Shame – «Nigel Hitter»

Nothing But Thieves, igjen!

I 2020 kom Nothing But Thieves med sitt 3. album, «Moral Panic». Jeg fikk albumet til jul av min sønn sammen med en Nothing But Thieves T-skjorte. (Vinyl er aldri feil til jul eller bursdag! ). Jeg hadde store forventninger etter deres forrige album, «Broken Machine» og ble på ingen måte skuffet! NBT har gitt meg troen på rocken tilbake. Jeg synes jeg hører elementer i lydbilde deres fra de fleste tidsepoker innen begrepet rock. (Kanskje er de bare tyver fra tidligere sjangere?) Det er gitarbasert rock, med et enormt trykk og en fantastisk vokal som svever over det hele. Conor Mason har en fantastisk stemme! At de i tillegg har et viktig budskap i tekstene sine trekker ikke akkurat ned helhetsinntrykket. Foruten Conor Mason på vokal består bandet av Dom Craik, gitar, Joe Langridge-Brown, gitar, Philip Blake, bass og James Price trommesett. Jeg må ha med to låter fra dette albumet og har valgt meg «Is Everybody Going Crazy» og «Free If We Want It»:

«Is Everybody Going Crazy» – Nothing But Thieves

«Free If We Want It» – Nothing But Thieves

I 2018 kjørte vi til Telenor arena for å oppleve Roger Waters og hans «Us + Them», tour. Roger Waters har alltid stått for meg som en av de største artister vi har i vår tid. Rockens Dali eller Picasso om du vil. Dessuten har han meninger om tiden vi lever i og mot til å formidle dem på et spektakulært vis. Det er umulig å gå fra en konsert uten å bli påvirket på en eller annen måte. «Us+Them» konserten tilfredsstiller alle disse kriteriene. Musikken, tekstene og showet griper fatt i deg fra første til siste nummer. Fra konserten i Amsterdam får du her tittel låten «Us & Them»:

«Us & Them» – Roger Waters

En annen kar som alltid har noe å formidle er Bob Dylan. I 2020 kom albumet «Rough And Rowdy Ways» og igjen, gode låter, gode tekster, fremført med sjel på en selvfølgelig cool måte. Jeg velger meg her hans hyllest til en annen storhet  «Goodbye, Jimmy Reed»:

«Goodbye, Jimmy Reed» – Bob Dylan

Som det går frem av tidligere årganger på denne bloggen, er jeg stor fan av Nick Cave. I 2020 live-streamet han en solo konsert fra Alexandra Palace i London. Våren 2020 slo epidemien til for alvor i Europa og førte til at konserter i likhet med de fleste andre offentlige arrangementer ble avlyst. Det ble en fantastisk happening, et flygel, Nick Cave og låter fra hele hans reportuar. Albumet, og filmen som ble laget av begivenheten  fikk tittelen «Idiot Prayer» og jeg har her valgt meg klassikeren «Into My Arms»:

«Into My Arms» – Nick Cave

Fiona Apple fikk jeg ikke med meg på 90-tallet. Hun debuterte i 1996 med albumet «Tidal». Etter det gikk det 9 år før hennes neste album «Extraordinary Machine». Jeg ble oppmerksom på hun da jeg hørte en cover av Beatles «Across The Univers» på radio. Hennes 4. album, «Fitch The Bolt Cutters»kom ut i 2020.  Hun har referanser til både jazz og rock, trakterer selv piano og har en unik vokal. Dette albumet har virkelig vokst ved gjentatte avspillinger, spesielt åpningssporet «I Want You To Love Me» og herlige «Ladies». Her er førstnevnte:

«I Want You To Love Me» – Fiona Apple

Høsten 2020 ga Ane Brun ut to album: «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow». Ane Brun har jeg vært svak for siden 2005 og har hatt hun med her på bloggen flere ganger etter det. Jeg har valgt meg låten «Crumbs» fra albumet «After The Great Storm».

«Crumbs» – Ane Brun

Ole Paus er en uforutsigbar mann. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve han som vokalist i et prog band som Motorpsycho. Men, i 2020 kom altså albumet «Så nær, Så nær». Ryktene sier at samarbeidet hadde sine utfordringer men resultatet kan begge parter si seg fornøyd med. Jeg har valgt meg åpningssporet «Hvitt Lys». Låten åpner med «gamle» Paus som sitter med sin gitar og prøver seg på låten men som etter noen mindre heldige forsøk gir opp og gutta i Motorpsycho tar over, artig! På slutten av låten er det en lengre gitarsolo som på ingen måte gir inntrykk av at det er et Ole Paus album vi lytter til. Men, hør selv!:

«Hvitt Lys» – Ole Paus & Motorpsycho

Dette var det jeg husker best fra 2020, året da epedimien herjet i Europa. Selv slapp jeg heldigvis unna men det ble mye tid i heimen og spesiellt på vinylrommet. Ha en inn helg, folkens!

Ikke lett å følge med i det som skjer på rockfronten når man har passert 70. Da er det greit å ha en sønn i tyveårene som kommer med anbefalinger om hva han tror jeg vil like. Som oftest har han rett, gutten kjenner godt min musikksmak. I 2019 presenterte han meg for det australske bandet Psychedelic Porn Crumpers, som dette året kom med albumet «And Now for the Whatchamacallit». Jeg drømte meg tilbake til tidlig 70-tall. Her var det psychedelica, flotte sangharmonier, ispedd et fantastisk trøkk. Jeg velger meg låten «Hymn For A Droid»:

                                                          

«Hymn For A Droid» – Psychedelic porn crumpets

Peter Gabrial er en gammel kjenning. I 2019 kom han med ikke mindre enn to samlealbum og ett nytt Live album, «Growing Up Live«, «Rated PG» samlealbum, filmalbum og  «Flotsam and Jetsam» ,samlealbum. Dette gir meg en mulighet til å få med en av mine favoritt låter med fyren. Her er «Here Comes The Flood» fra live albumet «Growing Up Live».

«Here Comes The Flood» – Peter Gabrial Live

Flere gamle helter. Pink Floyd kom med samlealbumet «The Later Years, 1987 – 2019». Som tidligere nevnt i denne bloggen, var jeg på Valla Hovin i 1988 og i 1994 så her er det mye kjent og kjært. Her er det meste og beste fra «nye» Pink Floyd. David Gilmour er kanskje min favoritt gitarist og jeg har valgt å ta med en liten perle av en blues, innspilt i 1994, «Blues 1»: 

«Blues 1» – Pink Floyd

 

Robbie Robertson har jeg alltid hatt et godt og nært forhold til. Helt fra tiden i The Band, og kanskje spesielt etter han ble soloartist med albumet «Robert Robertson»  i 1987. Hans neste, «Storyville» som kom i 1991 var bare fantastisk, spør du meg! Hans 7. soloalbum, «Sinematic» kom i 2019 og her er det bare å ta for seg av nydelige perler som f.eks. hans hyllest til kjærligheten, «Let Love Reign».

«Let Love Reign» – Robbie Robertson

En annen amerikansk songwriter som har gitt meg mye i sene nattetimer er J. J. Cale. Han er bare cool. Han gikk dessverre bort i 2013. I 2019 kom det ut en samling ikke tidligere utgitte låter under tittelen «Stay Around». Jeg har valgt meg låten «Tell You ´Bout Her» , en klassisk Cale låt, fengende, slepen og herlig:

«Tell You ´Bout Her» – J J Cale

Rett skal være rett. Bandet jeg gjerne vil ha med dette året, ble jeg gjort kjent med nå nylig av en bloggleser. Cigaretts After Sex ga ut sitt 2. album «Cry» i 2019 og for meg har deres drømmerock vært omtrent det eneste jeg har hørt på de siste ukene. Greg Gonzalez nærmest androgyne vokal svever over et eterisk lydbilde, og ja, det låter bare utrolig bra! Hør bare nydelige «Heavenly»:

«Heavenly» – Cigaretts After Sex

Her hjemme kom Aurora med step 2,  oppfølgeren til «A Different Kind Of Human, step 1», som kom i 2018. Aurora er noe helt spesielt, hun må bare oppleves. Her er «The Seed» fra albumet «A Different Kind Of Human, step 2»:

«The Seed» – Aurora

 

I 2018 kom det ut to live album med avdøde David Bowie, «Welcome To The Blackout» og «Bowie Glastonbury 2000». Jeg har ikke sett Bowie Live men hadde muligheten da han hadde konsert på Koengen her i Bergen i 2004. Angrer på det idag, spesielt etter å ha lyttet til disse to konsertene. «Welcome To The Blackout» er fra Earls Court i London i 1978 og inneholder en fantastisk versjon av «Ziggy Stardust» med en helt rå vokal av Bowie. Herlig!

«Ziggy Stardust» – David Bowie

«Bowie Glastonbury 2000» må ha vært en minst like spektakulær opplevelse for de som var der. Herlig stemning og allsang under fremføringen av klassikeren «All The Young Dudes»!

«All The Young Dudes» – David Bowie

Artig med Live album, spesielt nå etter to år med corona. Gleder meg enormt til neste store konsert! Når vi først holder på med gamle storheter og live album kom det i 2018 ut et album med The Who live fra Fillmore East i 1968! Her er «Shakin` All Over» fra konserten:

«Shakin` All Over» – The Who

Jeg tar med enda en gammel storhet som ga ut live album dette året. Ofte opplever jeg at det blir nedtur når gamle band har reunion konsert. Det gjelder overhode ikke King Crimson som i 2016 holdt konsert i Wien. Konserten kom på album i 2018 under tittelen «Live In Vienna». Her er låten «The Court Of The Crimson King» som også var tittelen på deres debut album fra 1969

«The Court Of The Crimson King» – King Crimson

Alice In Chains kom med sitt åttende album «Rainier Fog» dette året. Mange mener at bandet hadde sin storhetstid da Layne Staley var vokalist og frontfigur. Etter at han døde av en overdose i 2002 har de gitt ut to album uten å helt fange fansens begeistring. Med «Rainier Fog» har en del gamle fans våknet til live igjen. Det er ihvertfall deres klart beste etter storhetstiden på 90 tallet. Her er låten «Never Fade» fra albumet:

«Never Fade» – Alice In Chains

 Det er ikke mye countryrock i denne bloggen og ihvertfall ikke noe country. Jeg må gjøre et unntak angående Willie Nelson. Fyren imponere meg. En ærligere artist skal du lete lenge etter. I 2018 ga han ut albumet «Last Man Standing» og her kan man si han treffer godt med tittelen. Han er født i 1933!! Er altså 89 år og var 85 da han ga ut tittellåten fra albumet som du får her:

«Last Man Standing» – Willie Nelson

Jeg liker Aurora. Her hjemme kom hun med sitt andre album «Infections of a Different Step 1» . Hun har en utrolig stemme, gode melodier og fantastiske arrangementer  i låtene sine. Jeg velger meg åpningssporet «Queendom»:

«Queendom» – Aurora

[/audi

Det skjedde en tragedie for rocken i Bergen i 2018. Garage ble stengt. At kulturbyen Bergen kunne la dette skje, er helt utrolig. Den aller siste konserten fant sted oppe i cafe`n. Trash metal bandet Psykopath avsluttet det hele og som siste nummer fremførte de «Naboen er nynasist» med mr. Garage himself, Dennis Reksten på vokal. Et minneverdig øyeblikk, spesielt for en far som fikk oppleve avkomme på scenen sammen med legenden Dennis. Ble litt rørt der jeg stod bak i lokalet og filmet det hele. Leve rocken, sier jeg!!

                    Nothing but thieves

Sønnen min kom en dag til meg og fortalte om et band jeg bare måtte høre, Nothing But Thieves. De hadde nettopp gitt ut deres andre album, «Broken Machine». Jeg fikk et headset på og han spilte låten «Amsterdam» for meg. Rocken er ikke død var min umiddelbare reaksjon. For et band, for en vokalist! Låten traff mitt gamle rockehjerte og jeg spilte den «Over and over and over again» de neste dagene. Herlig å oppdage ny musikk på en slik måte igjen! Her er låten som fikk meg til å tro på rocken igjen:

Nothing But Thieves – «Amsterdam»

Et av mine andre favorittband, Arcade Fire ga ut albumet «Everything Now». Kanskje ikke like bra som mine to favorittalbum, «Neon Bible»(2007) og «The Suburbs»(2011), men vel verdt å låne øret til. Jeg velger meg tittellåten fra albumet, «Everything Now»:

«Everything Now» – Arcade Fire

Gamlefar Roger Waters har alltid et budskap. Denne gang reflektere han over spørsmålet «Is This The Life We Really Want?». Mye akustisk gitar og dype refleksjoner over livene våre, men en låt skiller seg ut. Låten «Smell The Roses» er som en reise gjennom Pink Floyds mange forskjellige lydbilder. Her er den:

«Smell The Roses» – Roger Water

Tidligere Pink Floyd kollega David Gilmour gjorde det litt mer spektakulært dette året med utgivelsen av hans konsert i Pompei i 2016. Fantastisk konsert, 45 år etter første gang Pink Floyd gjorde sine berømte opptak fra denne forhistoriske byen, begravd av vulkansk aske i året 79 e. kr. Hvem husker ikke da NRK sendte konserten på TV i 1972! Vi hadde akkurat fått fargefjernsyn og jeg inviterte en gjeng hjem til oss. Min far gjorde store øyner da den ene langhårete etter den andre plasserte seg i stuen. Vi skrudde opp lyden og en musikk han ikke forstod noen ting av fylte stuen. Vi satt storøyd med små pupiller og nøt hvert sekund. Foruten «Echos», var det vel «One Of These Days» som var favoritten vår. Gode minner! Jeg tar med et lite klipp fra fremførelsen av låten i 1971

 

Og her er «One Of These Days» fra konserten i 2016, utgitt på album året etter:

«One Of These Days» – David Gilmou

Så over til to norske damer jeg har sans for, Susanne Sundfør og Kari Bremnes og som begge kom ut med nytt stoff dette året. Susanne Sundfør ga ut albumet «Music For People In Trouble», en nydelig samling låter som smyger seg under huden, ihvertfall hos meg. For en stemme, for en dame! Her er «Undercover» fra albumet:

«Undercover» – Susanne Sundfør

Kari Bremnes leverer alltid. Albumet «Det vi har» som kom ut i 2017 er intet unntak. Alltid gode låter og ikke minst, gode musikere i bandet! Sterkt, vakkert og mørkt som Aftenpostens anmelder skrev. Jeg velger meg låten «Glem ikkje»

«Glem ikkje» – Kari Bremnes

Vel, dette var de viktigste utgivelsene jeg fikk med meg dette året. Det nærmer seg jul og jeg vil ønske alle her en gledelig jul med John Lennons «Happy Christmas (War is Over)», utgitt i 1971.

BLACKSTAR

Året startet trist. David Bowie døde 10. januar av leverkreft, bare 69 år gammel. To dager før han døde kom albumet «Blackstar» ut. Dette er et mørkt album, en oppsummering av et kunstnerliv og på mange måter en avslutning. En siste hilsen fra en av rockens aller største låtskrivere. Låten «Lazarus» er et mesterverk!   «This way or no way, you know I’ll be free, just like that bluebird, now, ain’t that just like me?». Låten avsluttes med et langt instrumentalt parti med saksofonist Donny McCaslin, utrolig sårt og ikke minst vakkert. Hør bare her:

«Lazarus» – David Bowie

Radiohead kom med sitt niende album. «A Moon Shapes Pool». Dette er bare vakker musikk fra ende til annen. Nydelig arrangerte ballader glir over i hverandre, dette er episk, spektral skjønnhet som en anmelder skrev. Jeg velger meg åpningslåten «Burn The Witch»:

 «Burn The Witch»- Radiohead

En annen av mine favoritter, P J Harvey kom med albumet ,»The Hope Six Demolition Projekt»Samfunnskritiske og sosiale kommentarer pakket inn i spennende lydbilder og nydelige melodier, som alltid med denne dama. Forgjengeren «Let England Shake» er et album jeg setter svært høyt og denne er ikke så langt unna å få samme status. Låter som «The Wheel», «The orange Monkey» og «The Ministry of Defence» burde vært med, men jeg velger en og da blir det «The Wheel»:

«The Wheel» – P J Harvey

Laura Pergolizzi, eller LP som hun kaller seg hørte jeg helt tilfeldig i radioen og ble nyskjerrig. Herlig bluesinspirert rock og hun synger jo som en gud! Her er tittellåten fra albumet «Lost On You»:

«Lost On You» – LP

Enda en stor artist gikk bort dette året. Leonard Cohen døde 7. november 2016 i en alder av 82 år. En måneds tid før ga han ut albumet «You Want It Darker». Sterke tekster nærmest hviskes frem fra en gammel  mann. Et vakkert album fra en stor låtskriver og poet. Her er tittellåten:

«You Want It Darker» – Leonard Cohen

Så over til årets kuleste album. Madeleine Peyroux ga ut «Secular Hymns», hennes niende album. Herlig plate av en fantastisk jazz vokalist. Len deg tilbake, knips med fingrene og vipp med foten. Her er «More Time»:

«More Time» – Madeleine Peyroux

Her hjemme debuterte Aurora med «All My Demons Greeting Me as a Friend». Albumet fikk spellemannsprisen i 2016 i klassen popsolist og var også nominert til årets album. Hun fikk en kjempehit med låten «Running With The Wolves»:

«Running with The Wolves» – Aurora

.

2015

Det ble mange timer på vinylrommet dette året. Jeg laget arkiv over alt jeg hadde på vinyl og hadde mange gledelige gjenhør med gamle favorittalbum. Men det kom også mye bra ny musikk. En av de helt store for meg er David Gilmour. I 2015 ga han ut albumet «Rattle That Lock», hans 4. studioalbum. Og, han holder i massevis for meg, elsker hans gitarspill. Her er «Faces Of Stone» fra albumet:

«Faces Of Stone» – David Gilmour

r

Et band som debuterte i 2015, men som jeg først ble gjort kjent med gjennom min sønn noen år senere, var Nothing But Thievs. Jeg kommer tilbake til dette bandet senere men føler det blir riktig å ta med debutalbumet deres det året det kom ut. Platen het enkelt å greit «Nothing But Thieves» og en av sangene herfra er «If I Get High», dette er vakkert!

«If I Get High» – Nothing But Thieves

I 2011 så jeg Roger Waters «The Wall» konsert i Birmingham. En god venn av meg, som nå dessverre ikke lever lenger, og jeg kjørte fra London til Birmingham sammen med felles kjente i London. Vi hadde hørt rykter om at 2 dager tidligere, på konserten i London, hadde David Gilmour dukket opp under soloen på «Comfortably Numb» og hadde jo et lite håp. David Gilmour uteble men konserten var storslått. I 2015 kom albumet fra denne turneen og et av høydepunktene på konserten og albumet er uten tvil «Run Like Hell»:

«Run Like Hell», Live – Roger Waters

Melody Gardot er jeg svak for. I 2015 kom hun med albumet «Currency Of Man».  Her er elementer av jazz, blues, rock, soul og gospel i en herlig blanding. Kombinert med hennes sjelfulle vokal blir dette fantastisk musikk, rett og slett: Jeg velger meg låten «Preacherman»

«Preacherman» – Melody Gardot

Thåström har jeg fulgt helt siden Imperiet tiden. Dette året kom hans 10. soloalbum, «Den Morronen». Konen min og jeg opplevde han «live» på Verftet i Bergen i 2015, som jeg har nevnt tidligere og størsteparten av reportuaret denne kvelden kom fra dette albumet. Her er «Kom med mig»:

«Kom med mig» – Thåström

Her hjemme var det damenes år for meg. Både Susanne Sundfør og Ane Brun kom med nye album. Susanne Sundfør ga ut «Ten Love Songs», hennes 4. studioalbum. Dette er litt nye takter fra dama. Mye bra dansbar elektropop, men for meg ble det nydelige «Darlings» som åpner hele albumet. Utrolig stemmeprakt på den dama der!

«Darlings» – Susanne Sundfør

Ane Brun ga ut en samling låter fra turneene sine de siste år med tittelen «When I´m Free». Jeg har alltid vært svak for gode coverversjoner og her har Ane Brun gitt seg i kast med A-Ha´s «Hunting High And Low» og kommet godt ut av det, spør du meg. Vakkert!

 

«Hunting High And Low» – Ane Brun

Vel, det var litt av det jeg hørte på i 2015, men der jeg koste meg mest i de sene nattetimer, var her:

 

 

 

VINYL

Etter mange år med digital musikk, CD, Itunes m.m. bestemte jeg meg for å få liv i mine gamle vinylplater. Anledningen bød seg da det ble et ledig rom i huset som jeg da umiddelbart døpte vinylrommet. Jeg fant frem min gamle Rega-platespiller, min Nad og mine høytalere som forøvrig var bygget av en Hi-Fi freak jeg engang kjente. Dessuten hadde jeg en LP-samling på rundt 1000 Lpér. Jeg tømte rommet, fant frem mine gamle bruskasser, kjøpt på Nøstet hos Bjørgvin mineralvann engang tidlig på 70-tallet og satte igang. Etter noen dagers arbeid kunne jeg sette meg godt til rette å høre på vinyl igjen.

Det ble et fantastisk gjenhør! Jeg valgte å høre «Shine On Your Crazy Diamond» som test, høyt. Jeg var ikke i tvil. Først og fremst var det mye bedre dynamikk. Musikken kom nærmere. David Gilmours gitar skar seg inn i kropp og sjel og jeg var overbevist om at vinyl er best. Det er jeg fremdeles og når jeg idag skal høre musikk er det vinylrommet som gjelder.

Jeg har nå et Denon anlegg, forsterker og cd-spiller, båndopptager (Teac), Bowers & Wilkins høytalere og Technics kassettspiller. Jeg har også fått fremviser og lerret og kan dermed se hele konserter på DVD. Det går noen timer her, ja! (Ser at katten vår, Kaisa, har sneket seg med på bildet!)

I 2014 ble det mye gjenhør av gammel vinyl. Men Pink Floyd kom med sitt femtende studioalbum, «Endless River». Mye her er stoff som ble spilt inn før keyboardisten Rick Wright gikk bort i 2008. Da gruppen spilte inn «The Division Bell» i 1994 hadde de over 20 timer innspilt musikk som ikke kom med på platen. Noe av det er med på denne utgivelsen og albumet er på mange måter en hyllest til avdøde Rick Wright. Nydelig musikk er det ihverfall! Jeg tar med den eneste låten med vokal, «Lauder Then Words»:

Pink Floyd: «Lauder Then Words»

En annen av mine gamle helter, Leonard Cohen ga ut albumet «Popular Problems». Hans hese, hviskende stemme er nå blitt enda mørkere, men sjelfullt er det likevel. Hør bare låten «Almost Like The Blues»:

«Almost Like The Blues» – Leonard Cohen

Enda en av mine gamle helter, John Mayall kom med sitt 61. studioalbum i en alder av 81 år (!!). Fantastisk i seg selv. Med seg på dette albumet har han bl.a. Rocky Athas på gitar og Jay Davenport på trommer. John Mayall er tro mot blusen i alt han gjør. På dette albumet har han covret en annen blues legende, Albert King med låten «Floodin´in California». Spør du meg høres dette ut som John Mayall på 60-tallet. Herlig!

 

«Floodin´in California» – John Mayall

Tom Petty & The Heartbreakers kom med sitt 14. og siste, skulle det vise seg, studioalbum «Hypnotic Eye». Han døde av en overdose medisiner 2.10 2017. Jeg vil hylle en stor låtskriver og musiker med låten «American Dream Plan B» fra albumet

«American Dream Plan B» – Tom Petty & The Heartbreakers

Her hjemme ga Morten Harket  ut albumet «Brother» og tittellåten herfra er bare vellyd for øret. Vakkert!

«Brother» – Morten Harket

Vel, det var noe av det jeg fikk med fra 2014. Mesteparten av tiden brukte jeg på mitt nye vinylrom hvor jeg gjenoppdaget mye av den musikken jeg har skrevet om her på bloggen. Ha en fortsatt fin sommer!

Arcade Fire ga ut «Reflektor» dette året. En vanskelig oppfølger til suksess albumet «The Suburbs. For meg ble det ikke samme kicket som jeg hadde med forgjengeren, men bevares, her er mye bra. Jeg velger meg låten med den feteste bassgangen. Her er «We Exist» fra albumet:

«We Exist» – Arcade Fire

David Bowie var stor fan av Arcade Fire. Han var med i studio og bidrog med vokal på låten «Reflektor». Selv kom han med albumet «The Next Day» i 2013, det første på 20 år! Produsent var hans mangeårige samarbeidspartner Tony Visconti. Nok en gang ble jeg Bowie frelst. Sangen «Where Are We Now» hørte jeg om og om igjen denne våren. Trist å tenke på at denne fantastiske artisten bare skulle ha 3 år igjen å leve da låten kom ut.

«Where Are We Now» – David Bowie

«And I’ll Stratch Yours» er et album der kjente artister lager sine coverversjoner av kjente Peter Gabriel låter. David Byrne, Lou Reed, Arcade Fire, Paul Simon, Brian Eno m.fl. er representert. Artig, selv om jeg i de fleste tilfellene ville valgt orginalen. Som den store Arcade Fire fan jeg er, velger jeg meg deres cover av «Games Without Frontiers»:

«Games Without Frontiers» – Arcade Fire

En annen av mine gamle helter som ikke hadde utgitt noe på lenge(2004) var Eric Burdon. Etter at Bruce Springsteen ga han oppmerksomhet ved å invitere han opp på scenen under et av hans show, fikk han en opptur i populariteten og ga året etter ut et nytt studioalbum, «Til Your River Run´s Dry». På dette albumet laget han en cover av en av hans store helter, Bo Diddely og hans udødelige «Before You Accuse Me». Her er han utvilsomt tilbake til røttene:

«Before You Accuse Me» – Eric Burdon

Jeg er svak for Madeleine Peyroux og hennes Bille Holliday inspirerte vokal. I 2013 kom det et herlig album, «The Blue Room» som min kone og jeg  hørte mye på. Jeg har valgt meg låten «Changing All Those Changes». Her swinger det!

«Changing All Those Changes» – Madeleine Peyroux

I 2013 var vi på ferie i Toscana. Under byvandring i Perugia gikk vi forbi en musikkbutikk. Jeg ble stående og lytte til en versjon av Pattie Smiths, «Somebodys Sins», som jeg aldri hadde hørt før. Jeg likte godt det jeg hørte og gikk inn i butikken og spurte hva det var de spilte. Jo, innimellom en strøm av italiensk oppfattet jeg ordet Tricky, fikk se albumet og kjøpte  det. Er ikke dette kult så vet ikke jeg, her er Tricky med låten «Somebodys Sins» fra albumet «False idols»

«Somebody’s Sins» – Tricky

Her hjemme fikk CC Cowboy´s frontfigur Magnus Grønneberg en mega hit med låten «Himmelseng», sammen med datteren Hanna Maria. Låten er fra albumet «I skyggen av en engel» og spesielt min kone er veldig glad i denne låten.

«Himmelseng» – Magnus og Hanna-Maria Grønneberg

Vel, dette var det jeg hørte mest på i 2013. Ellers var jeg opptatt med å finne frem alle mine gamle vinyler. Det ble et ledig rom i huset, og jeg bestemte meg for å lage et vinylrom. Jeg kommer tilbake til det neste år, da ble det ferdig!

Ha en strålende helg!

 

 

Denne gangen begynner jeg med nordisk. Min store musikkopplevelse kom fra Sverige dette året. Thåstrøm ga ut albumet «Beväpna deg med vingar» og tittellåten herfra ble heftig for meg, utrolig bra tekst! Thåstrøm har alltid vært en av mine favoritt vokalister og i 2015 fikk jeg anledningen til å se han og bandet live på Verftet i Bergen. En fantastisk konsert! Mitt høydepunkt denne kvelden ble hans fremførelse av nevnte låt. Her er den:

«Beväpna deg med vingar» – Thåstrøm

Susanne Sundfør kom med sitt 4.album, «The Silicone Veil». Et nydelig album dominert av Susannes fantastiske stemmeprakt  svevende over  harmoniske lydbilder. Her er radiohiten «White Foxes» fra albumet:

«White Foxes» – Susanne Sundfør

Patti Smith har jeg hatt med forholdsvis ofte i denne bloggen. Hun er en av mine kvinnelige favoritt rockere. Jeg har sett hun Live en eneste gang, i Bergen, og jeg mener hun hadde med seg sønnen i det forholdsvis unge bandet på denne turneen. I 2012 kom albumet «Banga». På dette albumet finnes det en nydelig cover av Neil Young´s «After The Goldrush»og den får du her:

         

Patti Smith – «After The Goldrush»

I 2012 kom det også en nyutgivelse av en samleplate fra 1972, «Nuggets, Artyfacts from the First Psychedelic Era, 1965–1968».  Albumet kom første gang ut i 1972 og er en samling av psykedeliske singler som kom ut i perioden 1965-1968. Her er det mange ukjente band som kun ga ut en singel eller to. Et av bandene, The Electric Prunes har jeg imidlertid et album med fra denne tiden og de er her representert med låten «I Had Too Much to Dream (Last Night)» som også er tittel låten på albumet fra 1967. Ellers finnes det en versjon av Them´s «Baby Please Dont Go» med The Amboy Dukes hvor ikke ukjente Ted Nugent startet sin karriere. 

«Baby Please Dont Go» – The Amboy Dukes

 

Irske Sinead O`Conner har vært en flittig gjest her på bloggen. Etter en pause på 5 år kom hun med albumet «How About I Be Me (and You Be You)?». Jeg avslutter dette året her på bloggen med en oppmuntring om å bruke fornuften og medmenneskeligheten neste gang vi møter noen som er havnet på kjøret av en eller annen grunn. Her er nydelige «Reason With Me» fra albumet:

«Reason With Me» – Sinead O`Conner

Ønsker alle her et godt nytt år!