The Wall.
Dette året dreide mye seg om Pink Floyd og deres enorme «The Wall». Et dobbelt konseptalbum som nesten tok pusten fra meg, slik også «Dark Side Of The Moon» gjorde i sin tid. Vi hørte det igjen og igjen, tolket tekster og budskap og, ihvertfall jeg var over middels begeistret. Albumet har klare referanser til Roger Waters eget liv, men også til tidligere medlem Syd Barrat og hans skjebne, ( se 1975 ). Låtene på «The Wall» snek seg inn i de fleste miljøer, alle fant noe de likte her. Jeg husker jeg satt på nattklubben «Christian» (tror jeg den het?) og så på når disko fansen danset og sang med på «Another Brick In The Wall». Vanskelig å velge en sang herfra, men tar den med en av rockens flotteste soloer, fremført av David Gilmour, «Comfortably Numb».
«Comfortably Numb» – Pink Floyd
Andre engelske nyheter.
The Clash kom med albumet «London Calling». Året før hadde de gitt ut albumet «Give Èm enough Rope», en utrolig kul tittel, men musikken levde ikke helt opp til de forventninger jeg hadde etter debuten i 1977. Dette albumet derimot, og spesielt tittel låten, likte jeg godt. Her var energien og råskapen tilbake i bandet og i stemmen til Joe Strummer.
«London Calling» – The Clash
The Police kom også med nytt album, «Reggatta de Blanc» og det er her vi finner mega hiten «Massage In A Bottle»
«Massage In a Bottle» – The Police
Et band jeg fikk kjennskap til gjennom tidligere nevnte Harald Are Lund var Joy Division. Det særegne lydbildet, med bass og trommer som hovedinstrumenter, og Ian Curtis’ dystre tekster tiltrakk meg på den tiden. Dette er musikk som gjør noe med deg. Her er «She´s Lost Control» fra deres debut album «Unknown Pleasure»:
«She´s Lost Control» – Joy Division
Marianne Faithfull ga ut albumet «Broken English» i 1979. Uten tvil et av mine absolutte favorittalbum og som jeg stadig kommer tilbake til. Låter som «The Ballad Of Lucy Jordan», «Broken English» og hennes cover av John Lennons «Working Class Hero» er alle outstanding, spør du meg. Marianne Faithfull ble først kjent som dama til Mick Jagger tidlig på 60 – tallet og hadde en kjempehit med «As Tears Go By» i 1964. Hun ga videre ut en rekke album utover på 70 tallet, men jeg ble først oppmerksom på musikken hennes da «Broken English» kom ut. Siden har jeg fulgt hennes utgivelser og hørte henne også live i Bergen på 2000 tallet. En fantastisk artist! Vanskelig å velge en av de tre nevnte låtene men tar tittel låten fra albumet med her:
«Broken English» – Marianne Faithfull
Peter Green, eks Fleetwood Mac og John Mayall ga ut sitt første album siden 1970, «In The Skies». Herfra tar jeg med den nydelige instrumental låten «Slabo Days». Gåsehud gitarspill her:
«Slabo Days» – Peter Green
En annen engelsk gitarist som ga ut album i 1979 var før omtalte Steve Hillage. Musikk for sene nattetimer i flow modus, her er «Talking To The Sun» fra albumet «Open»:
«Talking To The Sun» – Steve Hillage
Og nytt fra Amerika…
Frank Zappa kom med ikke mindre enn 3 album, «Joe´s Garage act I», Joe´s Garage act II and III» og dobbelt albumet «Sheik Yerbouti». Høsten 1979 gikk jeg på Nansenskolen i Lillehammer og en litt yngre medstuderende var helt hekta på disse albumene. Dette smittet over på meg, spesielt godt likte jeg låten «Joe´s Garage» og den morsomme, kule låten «Bobby Brown Goes Down» fra henholdsvis «Joe´s Garage act II and III» og «Sheik Yerbouti»:
«Joe´s Garage» – Frank Zappa
«Bobby Brown Goes Down» – Frank Zappa
En kamerat kom på besøk og hadde med seg Talking Heads nye album «Fear of Music». Jeg husker godt akkurat denne dagen for en av låtene traff meg umiddelbart og har fulgt meg siden. Noen ganger er det sånn, du bare merker at du blir berørt. Det kan være en bok, en film, et bilde eller et stykke musikk som her. Slik har jeg det når jeg hører, eller hører noen snakke om Talking Heads låten «Heaven». Stemningen i låten og David Byrnes vokal treffer meg hver gang og gir meg en følelse av å være levende, om du skjønner hva jeg mener. Her er den nok en gang:
«Heaven» – Talking Heads
Tom Petty & The Heartbreakers hadde utgitt to album tidligere «Tom Petty & The Heartbreakers» i 1976 og «You´re Gonna Get It» i 1978. I 1979 kom så «Damn The Torpedoes» og det var vel først da jeg virkelig begynte å høre skikkelig på gruppen. Dette albumet likte jeg godt og spesielt låten «Refugee» som kommer her:
«Refugee» – Tom Petty & The Heartbreakers
Patti Smith Group kom også med nytt album, «Wave». Albumet er produsert av Todd Rundgren og blir av mange regnet som hennes mest ordinære. Det skulle da også gå 9 år før hun utga noe igjen. Hun giftet seg rett etter utgivelsen av albumet med et av medlemmene i bandet, Fred «Sonic» Smith og låten «Frederick» er tilegnet han.
«Frederick» – Patti Smith Group
En annen kvinnelig rocke artist jeg ble kjent med gjennom Harald Are Lund (igjen!) var Annette Peacock. Husker jeg hørte låten «Succubus» i et av hans programmer og ble nyskjerrig. Annette Peacock debuterte så tidlig som i 1972 og albumet som kom i 1979, «The Perfect Release» var hennes 6. album.
«Succubus» – Annette Peacock
Superkule J J Cale kom med sitt 5. album i 1979 med tittelen «5», enkelt og greit. Herfra tar jeg med hans hyllest til fredagen, «Friday»:
«Friday» – J J Cale
Tilslutt må jeg ha med en låt fra filmen, «The Rose» med Bette Midler i hovedrollen. Filmen handler om avdøde Janis Joplin og helt på slutten av filmen synger Bette Midler sangen «The Rose». Jeg må innrømme at da jeg så filmen første gang, måtte jeg svelge et par ganger ekstra da låten kom. Her er den:
«The Rose» – Bette Midler
WILD vest ROCK 